Lommejuss omkring digitale medier

av Gisle Hannemyr

Innhold

Hjem | 7. Begrensninger for fotografen | 9. Appropriasjonskunst

8. Internett

Dersom noen har kopiert tekst eller bilder som du har opphavsrett til, eller krenket ditt personvern spiller det ingen rolle om dette skjer i et blad eller tidsskrift, eller gjennom en nettside. Verken når det gjelder personvern eller opphavsrett står i noen særstilling.

I avsnittet om tvister drøftes dette på lik linje med andre krenkelser, med et eget avsnitt om hvordan du kan få ulovlig utlagte bilder fjernet fra nettet.

I dette kapitlet tar jeg for meg problemstillinger som hefter spesifikt ved at nettet tilbyr en del mekanismer for å finne og hente data fra nettskyen som ikke umiddlerbart har sitt motstykke i den fysiske verden.

Se også en egen faktaside for en teknisk beskrivelse av hvordan ulike typer datahenting over Internett foregår.

Hypertekst

Hypertekst er tekst (og i dag også stillbilder, video og lyd) som kobles sammen med annen hypertekst ved hjelp av såkalte «hyperlenker». Verken hypertekst eller hyperlenker omtales eksplisitt i åndsverkloven, og heller ikke av andre lover. Nedenfor følger en kort gjennomgang av hva en webdesigner bør vite om de juridiske sidene ved hypertekst.

Innbygging og rammer

En av de mer kontroversielle sider ved webdesign er innbygging og bruk av rammer (eng: frames). Av til ser man også begrepet inlining, hotlinking eller leeching brukt om denne praksisen. I alle tilfelle er det snakk om å bruke hyperlenker til å flette innhold fra en fremmed nettside inn i egen nettside.

Innbygging skjer ved hjelp av hyperlenker (en innbygd lenker fungerer som en annen hyperlenke. Det vil si at fremføringen av innholdet det lenkes til sendes direkte fra opphavspersonens vertsmaskin til brukerens PC. Webdesigneren er bare indirekte involvert, ved at han har benyttet en tekst (URLen til ressursen det lenkes til) på en slik måte at den ønskede tekniske effekt oppnås. For en teknisk beskrivelse av innbygging, se en egen faktaside.

Innbygging av innhold uten klarering er kontroversielt fordi mange oppfatter praksisen som en form for «snylting». Gjennom bruk av innbygging vil innhold (tekst, stillbilder, video, lyd) tilsynelatende framstår som en integrert del av et annet nettsted.

Jeg kjenner ikke til noen rettspraksis på området. Imidlertid kan innbygging uten klarering være ulovlig. Det er flere paragrafer som i så fall kan komme til anvendelse, som for eksempel åvl. § 3, (om opphavspersonens ideelle rettigheter), mfl. § 2 (om «god markedsføringsskikk») mfl. § 30 (som forbyr «urimelig utnyttelse av en annens innsats». Men uten rettsprakis å vise til tør jeg ikke konkludere med at innbygging uten klarering er lovlig eller ulovlig.

For den videre diskusjon kan det være hensiktsmessig å dele innbygging i to typer:

Type 1 bygger inn innhold (som regel stillbilder eller tekstrammer) som er lagt ut på åpne nettsider, men der rettighetshaver ikke har tilrettelagt presentasjonen for innbygging i andre sider.

Type 2 bygger inn innhold ved hjelp av kodesnutter som eksplisitt er stilt til rådighet i samband med den opprinnelige publiseringen.

eksplisitt er tilrettelagt for innbygging. Typiske eksempler er YouTube (videoer) og Yr.no (værvarsler).

Så langt har, så vidt jeg vet, lovligheten av innbygging aldri vært prøvd for retten. Det har imidlertid vært flere tvister om dette. Alle de type 1 tvister jeg er kjent med, har blitt løst ved at den som har innbygget lenker til, eller rammer inn, fremmed innhold, frivillig har fjernet den innbygde lenken eller rammen når den som eier innholdet har krevd dette. Dette tyder i det minste på at også de som praktiserer innbygging, er klar over at denne typen innbygging er tvilsom, og ikke ønsker trekke en evt. konflikt så langt at det ender i rettssalen. Et eksempel på en slik konflikt er omtalt på nettstedet Journalisten.no i oppslaget: Ulvestrid i Oppland. Så vidt jeg vet er heller ikke konflikter av type 2 brakt inn for retten, men her har det så vidt jeg vet ikke vært vanlig å etterkomme ønske om fjerne innbyggingen.

Når det gjelder den konkrete videoklippet som er omtalt over, så ble tvisten løst ved at GD.no (som hadde rettighetene til videoklippet), deaktiverte innbygging. Dette medførte at videoen ikke lenger kunne avspilles utenfor YouTube, jf. faksimile av nettside hos GD.no nedenfor.

Se avsnittet om å fjerne innhold fra nettet for tips om tekniske beskyttelsesmekanismer mot innbygging.

Blant folk som arbeider med design av nettsteder, er det forøvrig relativt stor enighet om at innbygging av type 1 uten å spørre om lov, ikke er god designskikk, men innbygging av type 2 har tilsvarende bred aksept.

Pekeransvaret

Begrepet «pekeransvar» introduseres i Wagle og Ødegaard (1997). De bruker det for å betegne det ansvaret som påhviler en aktør som i en hypertekst benytter en hyperlenke til å peke på fremmed materiale på Verdensveven.

Siden en hyperlenke er en tekst, så er det å skrive inn en hyperlenke og legge resultatet ut på web teknisk sett en ytring. Pekeransvaret er altså det ansvaret som følger av ytringer i form av pekere. I motsetning til vanlige ytringer, der ansvaret følger av hva man selv ytrer, handler pekeransvaret i første rekke om hva slags ansvar den som peker, har for det som det blir pekt på.

Kriminell virksomhet

Det finnes nettsteder som mer eller mindre åpenlyst har som formål å drive eller støtte opp under kriminell virksomhet. Eksempler på slik virksomhet er nedsteder for å spre skadelig programvare (f.eks. datavirus og trojanere), spre opphavsrettskrenkelser og personvernkrenkelser, bedrive nettsvindel, spre overgrepsbilder av barn (barnepornografi), eller omsette narkotika.

Lenker man til et slikt nettsted, så kan man risikere å bli gjort ansvarlig for å ha medvirket til den kriminelle aktiviteten som nettstedet bedriver. Det var i alle fall en slik lovtolkning Høyesterett la til grunn i den såkalte napster.no-saken. En person hadde lagt ut på Internett lenker nettsteder som hadde opphavsrettskrenkelser som formål. Høyesterett kom fram til at vedkommende hadde medvirket til krenkelsene ved å legge lenkene på nett.

I napster.no-saken kom høyesterett til at kravet om at webdesigneren som hadde lagt ut lenkene var å anse som medhjelper for den som hadde foretatt den opprinnelige opphavsrettskrenkelsen var oppfylt fordi siden han også hadde lagt ut tekster som gjorde det klart at det forelå et klart forsett om å gi andre tilgang til musikk som var lagt lagt på nett uten lov. Retten uttalte bl.a.:

Det vi har for oss, er etter min vurdering forsettlige og meget klanderverdige medvirkningshandlinger fra As side. Hans formål med napster.no var nettopp å gi andre tilgang til denne musikken. Forsiden på nettstedet viser dette. Innledningen var formulert slik: «Velkommen til napster.no. Du befinner deg nå på norges største og beste nettside med gratis musikk. Her kan du laste ned så mye musikk du bare måtte ønske.»

Kravet om forsett er et viktig premiss for denne dommen. Høyesterett er utvilsomt klar over at det er mulig å finne fram til de samme pekerene som A ble gjort ansvarlig for, ved å bruke en søkemotor på Verdensveven. Men søkemotorene har ikke som formål å støtte opp om opphavsrettsbrudd og annen kriminell virksomhet. De forsøker i stedet å filtrere bort lenker til ulovlig materiale. Når slikt materiale likevel dukker opp i søkemotorenes resultatpekere, så skyldes det til dels at slike filtre ikke er særlig effektive, og dels at kriminelle grupper bruker lyssky metoder for å manipulere resultatene fra slike søk.

Dommen i napster.no-saken har i etterkant blitt kritisert (Rognstad 2005, Graasvold 2005, Bing 2008), men etter min oppfatning er den mer fornuftig og tar bedre vare på hensynet til legitime brukere av Verdensveven, enn noen av de alternativene som så langt er foreslått.

Tilgjengeliggjøring

Høyesterettdommen i napster.no-saken er neppe siste ord i saken. Hvordan hyperlenker er å forstå juridisk, og hvordan de begrepene som brukes i det lovverket som eksisterer skal tolkes i forhold til hyperlenking, og visa-versa, er fortsatt noe som juristene diskuterer seg imellom.

Den tidlige juridiske litteraturen omkring hyperlenker skiller gjerne mellom ulike typer pekere. Wagle og Ødegaard (1997) opererer f.eks. med åtte ulike pekerkategorier. I dag har juristene stort sett forlatt slike inndelinger.

I stedet vender man seg gjerne til loven og forarbeidene. En sentral rettskilde er EUs Information Society Directive fra 2001, som blant harmoniserer opphavsrettighetene i EØS-området. I artikkel 3(1) heter det at opphavspersonen er forbeholdt:

… exclusive right to authorise or prohibit any communication to the public of their works. (min utheving)

I åndsverkloven er dette prinsippet nedfelt gjennom opphavspersonens «enerett til … å gjøre [verket] tilgjengelig for allmennheten» (åvl. § 2).

Den norske juristene og professorene Jon Bing (2008) og Ole-Andreas Rognstad (2005) har, på bakgrunn av dette, tatt til orde for at hyperlenking er å forstå som «tilgjengeliggjøring» i opphavsrettslig forstand. Den britiske professoren David I. Bainbridge er ikke like bastant, men viser til artikkel 3(1) EUs Information Society Directive og at opphavsmannens enerett til «the restricted act of communication to the public» (Bainbridge 2008, s. 105) muligens kan brukes til å forby hyperlenking av de som ikke ønsker sitt innhold lenket til.

En slik tolkning er imidlertid problematisk i forhold det som de fleste vil anse som helt legitime handlinger på Verdensveven. Verdensveven er som kjent tuftet på hyperlenker, og det er ikke vanlig at webdesignere spør om lov før de lenker. Dersom en hyperlenke i seg selv kan være et inngrep i opphavsretten, så er de aller fleste lenkene på Verdensveven ulovlige!

Både Bing, Rognstad og Bainbridge kommer seg rundt dette ved å hevde at opphavspersonen i mange tilfeller må anses å ha gitt et stilltiende samtykke til at det lenkes til innholdet, så lenge dette skjer på en måte som er lojal mot opphavspersonens interesser.

Legger vi denne betraktningsmåten til grunn blir det igjen mulig å lenke til de fleste websider – så lenge sidene det lenkes til har lovlig innhold og er lagt lovlig ut på nettet. Alle som legger sider ut på nettet vet at det kan lenkes til sidene, og at dette endog er vanlig å gjøre. Visa versa – er sider lagt ut på nettet i strid med opphavspersonens interesser, så er det illojalt å lenke til dem, og da er lenkingen å betrakte som et opphavsrettsinngrep fordi den griper inn i eneretten til tilgjengeliggjøring.

Tankeeksperiment

Som det framgår av overstående vil altså en tolkning der hyperlenking betraktes som tilgjengeliggjøring, sammen med kravet om at lenking skal være lojal, løse mange av de rettslige uklarhetene rundt hyperlenker.

Desverre gjenstår finnes det også noen områder der en slik tolkning vil butte både mot rådende praksis, og mot det som etter min mening vil være ønskelig for at Verdensveven skal fungere.

Nå skal jo loven følges slik den er (de lege lata), og ikke slik vi mener at den burde være (de lege ferenda). I dette tilfellet finnes det imidlertid ingen fasit på de lege lata. Det hele koker ned til hvordan vi tolker den handling som skjer når man legger en lenke til et annet nettsted ut på sitt eget nettsted.

La oss derfor, som et tankeeksperiment, ta for oss et par problematiske situasjoner og drøfte konsekvensene av å tolke lenking som tilgjengeliggjøring. Vil en slik tolkning kunne skape situasjoner som ligger langt borte fra det som er ønskelig?

Situasjon 1: Søkemotorer på Verdensveven, som Google, lar sine brukere taste inn et sett med søkekriterier, og presenterer som respons en liste med hyperlenker som peker til de steder på Verdensveven som det antas best tilfredsstiller søkekriteriene.

Mye av det materialet som befinner seg på Verdensveven er utvilsomt lagt ut ut i strid med opphavspersonens ønske, og det er ikke særlig vanskelig å finne fram til langt flere slike lenker ved å bruke en søkemotor, enn som det noen gang fantes tilgjengelig på nettstedet i den tidligere omtalte napster.no-saken. Dersom lenking er tilgjengeliggjøring, er altså de store søkemotorene sannsynligvis de aktørene som i volum tilgjengeliggjør mest ulovlig materiale på Verdensveven.

Søkemotorer er imidlertid helt nødvendig for at Verdensveven skal ha noen nytteverdi. Det hjelper ikke å ha tilgang til enorme mengder data dersom det er helt umulig å finne det man har bruk for. En lovtolkning som kriminaliserer søkemotorene er vi brukere av Verdensveven ikke tjent med.

Situasjon 2: Nedenfor vises det en faksimile av en plakat med en såkalt «lenkepolitikk» som en norsk nettavis i 2003 hadde nederst på hver eneste webside:

Her er kan det neppe være snakk om noe «stilltiende samtykke», siden redaktøren gir klar beskjed om at samtykke må gis eksplisitt. Å lenke til en side med en slik plakat vil derfor være illojalt, og dermed også forbudt.

Etter min oppfatning er imidlertid strider imidlertid en slik plakat i mot hele tanken bak Verdensveven. Har man en slik innstilling, mener jeg man strengt tatt ikke har noe på Verdensveven å gjøre. En lovtolkning som gjør en slik plakat rettslig bindende, mener jeg ikke er ønskelig.

Konklusjon

Gitt dagens lovverk, så mener jeg en fortolkning som sidestiller lenking med tilgjengeliggjøring, slik flere ledende jurister har tatt til orde for, er svært lite ønskelig. En slik fortolkning vil sannsynligvis være til hinder for det som de fleste vil oppfatte som legitim bruk av Verdensveven, samtidig som den ikke løser noen problemer. som ikke kan løses minst like godt ved at innbygging forfølges som snylting, og hyperlenker som støtter opp omkring kriminell virksomhet som opphavsrettsbrudd eller spredning av ulovlig pornografi forfølges rettslig som medvirkningshandlinger.

Jeg tror imidlertid at det er begrenset hvor langt man kan komme gjennom tolking av dagens lovbestemmelser. Hyperlenker er i ferd med å bli en så viktig form for ytring at de fortjener særbehandling, ved at loven bringes til å regulere ansvaret for denne typen ytring eksplisitt.

På sikt er det derfor å håpe at lovverket oppdateres på dette området, forhåpentligvis ved at det slås fast at lenking ikke er tilgjengeliggjøring. I stedet bør opphavspersonene gis bedre kontroll over hyperlenker som har deres materiale som destinasjon ved at merkesystemer som regulerer hyperlenker gis en egen status i lovverket, for eksempel ved at søkemotorenes roboter forpliktes til å respektere direktivene gitt av slike merkesystemer. Dette drøftes i neste avsnitt.

Robots.txt og andre merkesystemer

Som nevnt over mener flere jurister at det å lenke er tilgjengeliggjøring og dermed krenker opphavspersonens enerett til tilgjengeliggjøring.

På bakgrunn av en slik tolkning har World Association of Newspapers (WAN), med base i Paris flagget at de akter å undersøke lovligheten av Googles og andre søkemotorers presentasjon av pekerlister (Sandoval 2006). Her hjemme har Mediebedriftens Landsforening rett og slett slått fast at «Google bryter opphavsrettregler» (Haugstad 2006).

I USA har imidlertid Google blitt frifunnet (United States District Court 2006) i en konflikt omkring hyperlenker. I stedet for å basere beslutningen på stilltiende samtykke tar dommen utgangspunkt i den eksisterende de facto standard for maskinlesbare instruksjoner til søkeroboter (robotstxt.org 1996), og konkluderer med at det er opp til den enkelte utgiver på Internett å sørge for å gi eksplisitte og relevante instruksjoner til søkemotorenes roboter. Et nettsted som ikke benytter seg av de mekanismer som denne standarden setter, eller som gir søkerobotene misvisende instruksjoner, kan ikke påberope seg opphavsrettslig vern mot indeksering.

[Mer kommer]

Søkemotorer, «cache»

[Kommer]

Metatjenester

[Kommer]

Sporing av bilder og tekst

Flere selskaper tilbyr teknologi som skal gjøre det mulig å spore om bilder og tekst lagt ut på Internett eller i en trykksak er blitt kopiert og og brukt av andre.

Usynlige digitale vannmerker

En teknologi som kalles usynlige digitale vannmerker benyttes i dag industrielt. Dette er en digital kode som lagres i selve bildedataene. Koden er usynlig for mennesker, men kan gjenkjennes av dertil egnet programvare. Koden er dessuten konstruert slik at den ikke forsvinner selv om bildet skaleres, beskjæres, roteres, etc.

Det finnes flere selskaper som selger programvare og sporingstjenester tuftet på slik teknologi. Et av de mest kjente er Digimarc. Sporingstjenestene fungerer slik at selskapet som tilbyr tjenesten søker på Verdensveven etter bilder som inneholder usynlige digitale vannmerker, og rapporterer alle forekomster av en bestemt kode til den som abonnerer på denne koden. Sporingen kan bare brukes på Internett. Det finnes ingen tilsvarende tjeneste som kan oppdage ulovlig bruk av vannmerkede bilder i en trykksak.

Det er mulig, for en som kan mye om denne teknologien, å fjerne slike usynlige digitale vannmerker fra et bilde, men lett er det ikke.

Mønstergjenkjenning

Selskapet idée har utviklet en teknologi for mønstergjenkjenning som kjenner igjen bilder (eller deler av bilder) basert på en profil hentet fra bildet selv. I motsetning til de overnevnte vannmerker gjøres det ingen ting med selve bildet. I stedet beregnes det et «fingeravtrykk» for bildet som skal spores, og dette «fingeravtrykket» benyttes til å identifisere kopier og duplikater. Selskapet hevder at algoritmen også vil kjenne igjen et bilde som er endret gjennom skalering, beskjæring, rotering, speilvending, fargeforandringer, etc.

Selskapet tilbyr to overvåkningstjenester basert på denne teknologien: PixId som sporer kopier av bilder i trykksaker, og TinEye som gjør det samme på nettet.

Google tilbyr også en bildesøketjeneste der man kan søke etter identiske (og lignede) bilder: Google bildesøk. Du klikker på kamera-ikonet i søkefeltet for å angi URL til bilde å søke etter, eller for å laste opp et bilde å søke etter.

Tekstgjenkjenning

Det finnes også ulike nettjenester som forsøker å kjenne igjen plagiater av tekst som er lagt ut på Verdensveven. En slik tjeneste er for eksempel Plagium.

Et alternativ, dersom du benytter RSS, er FairShare. Du gir Fairshare din RSS og kan da abonnere på en tjeneste som varsler om kopier av dette innholdet.

Gjenbruk fra nettet

Pressen (og andre) har forlengst oppdaget nettet som kilde til stoff, og henter gjerne tekst og fotografier fra firmanettsteder, blogger, og sosiale nettsteder som FaceBook og Twitter, fotonettsteder som Flickr og andre steder som måtte høve. Publisert materiale som pressefolk “finner” på denne måten blir gjerne brukt i aviser, tidsskrifter og nettaviser.

Denne praksisen med gjenbruk av stoff har vært behandlet av pressens eget selvjustisorgan, som finner den uproblematisk sett fra et presseetisk perspektiv. Se for eksempel PFU-sak 030/10. Som det framgår av denne saken er imidlertid PFU er ikke et organ som tar stilling til juridiske spørsmål, enten det dreier seg om opphavsrett eller retten til eget bilde.

Når tekst og bilder hentes fra nettet og gjenbrukes i andre publikasjoner, så gjelder de samme begrensningene hva angår opphavsrett og personvern som det gjelder for en hvilken som helst annen kilde. Mener man at slike rettigheter er krenket når materiale lagt ut på FaceBook, Flickr, etc. blir gjenbrukt av andre, er dette en rettslig tvist som bør løses på samme måte som andre rettslige tvister om opphavsrett og personvern.

Selv om man nesten daglig kan se eksempler på slik bruk av bilder hentet fra nettet i ymse medier, er det svært få saker hvor dette fører til konflikt. Og der det oppstår konflikt, kjenner jeg så langt ikke til noen saker fra Norge hvor slik gjenbruk har vært prøvet for retten. Jeg er på ulike vis blitt kjent med noen få saker som har blitt løst utenom rettsalen. De få sakene jeg kjenner til omtaler jeg her. Om disse sakene og de beløpene man er blitt enig om er representative, vet jeg ikke.

Det kan være mange årsaker til at ingen slike saker så langt har utløst en rettslig konflikt.

Noen bilder legges ut på nettet av rettighetshavere i den åpenbare hensikt å markedsføre seg selv eller et bestemt prosjekt, forestilling eller performance. Da kan bildet som regel benyttes fritt i samband med redaksjonell omtale. Dette fordi et slikt prosjekt etc. ofte er en dagshending. Aviser og tidsskrifter kan fritt bruke faksimile i samband med redaksjonell omtale av en dagshending.

Når det gjelder amatørfotografier kan det for eksempel være slik at verken fotograf eller de person som er avbildet er kjent med lovens bestemmelser og opphavsrett og retten til eget bilde, eller disse rett og slett er fornøyd med å se sitt bilde eller sitt ansikt i avisen.

Man kan vel heller ikke utelukke at mediene spekulerer i at verken fotografen eller de som er avbildet ønsker å pådra seg det arbeid og de utgifter som følger med en rettsak, og derfor bruker bilder stikk i strid med lovens bestemmelser fordi de har lang erfaring med at det på dette området både er enklere og billigere å få tilgivelse enn tillatelse.

Hjem | 7. Begrensninger for fotografen | 9. Appropriasjonskunst

Copyright © 2011 Gisle Hannemyr
Navngiving: Symbolet «No Photography» i kapittel 7 er designet av Professor Ravi Poovaiah, IDC, IIT Bombay, og benyttet med hjemmel i fribrukslisens. Kapittel 4 (om opphavsrettens overgang) er i all hovedsak basert på en tekst av Hans Marius Graasvold, opprinnelig publisert som Appendiks A i rapporten Digital rettighetsklarering, og brukt her med tillatelse. Videre takk til Graasvold og Olav Torvund for konstruktive innspill om hyperlenker og pekeransvar i kapittel 8. De feil som måtte være igjen, er mine egne.