DE NYE MONOPOLENE

Hva vil skje når bredbånd overtar for Internett?

Innføring av bredbånd er et veiskille i utviklingen av elektroniske, interaktive medier. Spørsmålet er om det vi får vil være like bra som TV, eller noe som er mye, mye verre.

I forrige uke sjekket jeg ut tilbudet fra bredbåndsleverandører som Bredbåndsfabrikken, Avidi og UPC. Diskusjonen om hva som er bredbånd og hvor bredt båndet skal være vil jeg la ligge for denne gang, selv om den er interessant nok.

Det som i denne omgang er viktig, er at samtlige aktører tenker seg en helt annen modell for bruk enn den vi kjenner fra Internett. Bredbåndsaktørene akter ikke å tilby oss ett bredbåndsnett ala Internett der vi kan velge fritt mellom ulike tilbydere av bredbåndstjenester. De vil knytte oss opp mot bredbåndstjenestene gjennom en portal, der de selv har kontrollen.

Også innholdsleverandørene har så smått begynt å oppdage dette. Gunnar Stavrum, sjef for TV 2 interaktiv, forsøkte i slutten av oktober å starte en debatt om cache-mekanismen i Telenors distribusjonsnett. Utspillet falt dessverre på stengrunn, sannsynligvis fordi det er svært få som vet hva en cache er i denne sammenhengen. Men utspillet var høyst betimelig. Telenor (som mange tror fortsatt «bare» er en nettoperatør) ønsker nemlig å bruke cache-mekanismen til å sikre at det i første rekke blir Telenor, og ikke TV2 (som mange tror er en innholdsleverandør), som skal få bestemme hva slags innhold det skal være i bredbåndsnettet.

… bredbåndsrevolusjonen i ferd med å re-etablere den gamle orden der muligheten til å ytre seg er avhengig av slike faktorer som penger og makt …

Ute i verden posisjonerer aktørene seg. Rett etter at gigantfusjonen mellom CNN-Time Warner og America Online er i boks kommer meldingen om at Bill Gates og Microsoft er på full fart inn i Robert Murdochs flaggskip SkyGlobal (med blant annet NewsCorp, BSkyB og StarTV). Skal man her hjemme følge opp må TV2 og NRK bli fusjonert inn i Telenor, mens TV3 eller TVNorge kan gå til UPC.

Fusjonsbølgen kommer neppe som en overraskelse for den som følger utviklingen på mediefronten. Like fullt bidrar den til å bekrefte at vår hjemlige mediedebatt – som så langt stort sett har dreid seg om hvor stort eierskap i flate, døde trær Schibsted, henholdsvis Orkla, skal få lov til å ha – dessverre fortsatt befinner seg ett eller annet sted mellom Gutenberg og oppfinnelsen av fjernsynet.

Det som nå skjer ute i verden er at det dannes massive vertikale allianser der de som kontrollerer det mest populære innholdet (Murdoch sitter med rettighetene til Premier League, en av verdens beste spillefilmkataloger og rettighetene til de beste underholdningsprogrammene) slår seg i hop med Microsoft, et selskap som evner bedre enn noen andre hvordan en kan bruke teknologi til å sperre brukerene inne og konkurrentene ute.

Med andre ord: Du har knapt noe valg. Med mindre du virkelig har sansen for finsk TV-teater og lørdagsunderholdning om sauesykdommen Mædi, så velger du SkyGlobal og Microsoft. Og, vips, før du vet ordet av det sitter du der med Windows 2004 Media Center på ditt nye, flotte digitale medieapparat og har MSN med tilhørende elektroniske programguide som ditt vindu mot bredbåndsuniverset.

Med kontroll over nettet, boksen, programvaren og det mest sentrale innholdet oppstår en formidabel markedsmakt. Den innholdsleverandøren som ønsker å slippe til på en slik plattform må finne seg i å måtte betale for det. Og det er nettopp hva Gunnar Stavrum i TV2 frykter.

TV2 har imidlertid råd til å betale for seg, på linje med en del andre rike og mektige medieaktører. Det har imidlertid ikke de fleste av de «alternative» kanalene som har blomstret på Internett. I bredbåndsuniverset vil disse bli presset tilbake og i beste fall få slippe til i smale nisjer med begrenset distribusjon.

Det merkelige her er imidlertid ikke at det blir slik. Det merkelige her er at det i det hele tatt har eksisteret et medium hvor det ikke er slik: nemlig Internett.

At den subkulturen som skapte Internett fikk lov til å holde på i ro og fred såpass lenge som vi gjorde, var det sannsynligvis fordi det vi holdt på med var litt for sært og tilsynelatende fullstendig uten økonomisk betydning. Dermed var lenge verken Murdoch eller Gates interessert (jfr. «The Road Ahead», Bill Gates’ «framtidsvisjon» som kom ut i 1995 . Knapt et eneste ord om Internett - men en masse møl om at det neste store ville bli interaktivt fjernsyn). At omtrent samtlige strateger og synsere innen telecom, nye medier og offentlig sektor gjennom hele 1980- og første halvdel av 1990-tallet avskrev Internett som noen sære nerdegreier (dersom de overhodet hadde hørt om det) og i stedet brukte kreftene og pengene på å sikre sine herrer en bit av den steindøde OSI-kaka var også ett lykketreff.

Men nå er det slutt! Time-Warner-CNN-AOL og SkyGlobal-NewsCorp-Microsoft har bestemt seg for at framtiden er bredbånd, og de kan verken forstå eller tolerere et medium hvor det forholder seg slik at både du, jeg og Eric Corley skal få slippe til med våre ytringer på lik linje med de rike og mektige. Etter et kort mellomspill hvor retten til å ytre seg i et globalt medium på mystisk vis har vært tilgjengelig for alle på tilnærmet like vilkår, er bredbåndsrevolusjonen i ferd med å re-etablere den gamle orden der muligheten til å ytre seg igjen er avhengig av slike faktorer som penger og makt.

Er vi heldig blir det akkurat som fjernsynet. Jeg frykter at det blir mye, mye verre.

---

Først publisert i: PC World Norge, nr. 13, 2000
Copyright © 2000 Gisle Hannemyr. Noen rettigheter reservert.
Dette verk gjøres tilgjengelig under en Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.5 License.

---